Minner gjennom gjenstander

Ting betyr ingenting. Ikke egentlig. Som det heter i en gammel sang " ...og du kan ingenting ta med deg dit du drar...". Hvilket jeg tolker som at når dette livet er over, så får man versegod å la både puter, bøker, musikk og andre gjenstander man har kjøpt eller fått en gang i løpet av livet, være igjen.

Vår datter på 11 år fikk en litt spesiell ting forleden. Overrakt av sin bestemor, sendt av sin tante.

En liten krystallfløtemugge. Tilsynelatende litt unseelig, men ganske søt. Og akkurat passe stor.

Med muggen fikk vi en liten historie - og hun en liten forpliktelse.

" Din oldemor hadde 14 søsken. Den eldste av dem het Johanna. Hun gav denne muggen til sitt jentetantebarn da hun fylte 11 år. Med beskjed om å gi det videre. "

Vår 11 åring og vi fulgte nøye med. Dette var spesielt.

Den 11-åringen som fikk muggen var min manns tante. Som igjen gav den videre til vår datters tante.

Om to måneder fyller vår datter 12 år. Det betyr at hun fortsatt er 11 år. Og plutselig har tante i Tromsø kommet på den magiske lille muggen - og gitt den videre i tide. Muggen er cirka 100 år, kanskje mer. 

Jeg kom til å tenke på ånden i lampen. Heretter kalt tanta i mugga.

11-åringen ble glad, og tok i mot gaven med glede.

Jeg følte også stor glede, både ved historien og moralen.

Jeg synes godt vi kan begynne å gi gjenstander videre. Når vi føler at de har bodd hos oss lenge nok, så kan de gis bort med et smil :)

Slike historier åpner dører til andre minner. Som en flott dame jeg en gang gikk på yogakurs hos. En av deltakerne forelska seg i en stor englestatue som sto i yttergangen til kursholderen.

Hun var en klok dame, og sa : Jeg har selv fått den i gave, men nå har den bodd hos meg i to år. Du kan bare ta den ".
Istedenfor å nekte, slik vi damer ofte har en tendens til å gjøre, så smilte damen som fikk engelen over hele ansiktet. Og takket. For oss andre, en stor glede å være vitne til noe slikt. For slik generøsitet er vi ikke vant til å se hver dag. Enda så mye vi har.

Min yngste sønn kjøpte en gang en glassting, en slags halv glasskule, blåst av en ekte glassblåser mens vi så på. Denne kula var magisk for ham, som da var 6-7 år. Jula etter ville han glede sin mamma, og jeg fikk den pent innpakket. Men så tok han den tilbake igjen.. hadde den en stund selv, og gav den til andre i familien han var glad i. Vi smilte når vi fikk den, i visshet om at vi ikke kom til å få beholde den. Men den var gitt med et godt barnehjerte.

En annen ting jeg har fått, og som ikke er en arvegjenstand, minner meg om min gode venninne i Lofoten. Jeg glemmer aldri da hun kom av bussen i anledning min 30-årsdag - med en diger eske under armen. En Kenwood-maskin. En splitter ny en.

Jeg ble veldig, veldig glad. Og det må jeg si, hver gang jeg tar den fram for å bake brød eller lage kjøttkaker - eller milkshake - så tenker jeg med et smil på venninna mi - og det vi sa i den bursdagen. "Æ ga O krone for den kenwooden". Og så laget vi en O med tommel og pekefinger. Og flirte godlatter.

Æ må innrømme at æ ikkje har lyst til å gi den fra meg. Ikke ennå. Den er en hjelpsom ting.

Men jeg har tenkt å finne ut en ting som jeg kan gi videre. Til noen.

Hm... hva skulle det være ?