Totalt antall sidevisninger

mandag 14. desember 2009

Jeg ønsker meg...

Jeg kjenner at jeg ønsker meg en katt, jeg ønsker det så inderlig. Men - jeg er allergisk mot alle dyr unntatt sau - så jeg har parkert ønsket. Men når jeg ser slike små kattunger, smelter jeg.
Vår datter elsker dyr, og hun ønsker og ønsker og ønsker. Det er fint med ønsker, de er gratis.
En gang for lenge siden, da jeg var seks år, fikk jeg meg en kattunge. Jeg ser for meg det hele med barndommens rosa slør - ser for meg hvordan alle ungene i nabolaget kom innom for å se på min nye venn. Jeg var attpåklatt, og mine storesøsken bodde i hovedstaden. Ønsket om å ha noen å være større en, var kjempesvært.
Den gleden jeg kjente da kattungen ble min, var ubeskrivelig. Jeg klarer ennå å framkalle følelsen. Men så er det akkurat slik som Kahlil Gibran skriver, at det som en gang gav oss glede, også kan komme til å gi oss sorg.
Bare to-tre dager varte kattelykken. Jeg ble kjempeallergisk, hovnet opp i øynene og nesen rant i ett sett. Dermed måtte kattungen bort.
Det var en stor sorg for en liten jente. Jeg kan også fremkalle den følelsen.
Livets lære.
Så hva svarer jeg så når verdens beste jente spør om hun kan få en katt, en hamster, en kanin eller hva det nå er hun ønsker seg mest i øyeblikket.
Jo, da må jeg svare at dessverre så kan vi ikke ha dyr.
Men, sier jeg med et optimistisk smil. Du er egentlig heldig, for du tåler alle dyr og har mange venner å besøke som har dyr. Og du kan kose så masse du vil med dyrene.
Ja, mamma, svarer hun.
Likevel vet jeg at ønsket er stort og varmt inni henne. Hun er nemlig også attpåklatt, og har så lyst å være noens "storesøster".




Ingen kommentarer: