Om å sette en regnbue over en grå dag

Dette er en liten historie om en regnværsdag som fikk farger.  Da jeg sto opp i dag flommet regnet ned i så store mengder at bekker ble til elver, og elvene til innsjøer. Grått i grått, vått i vått.

Jeg løp til bilen, for når det regner så store dråper blir man våt til skinnet på et øyeblikk.

Det er lett å miste motet på gråværsdager. Men jeg hadde en slagplan allerede i går kveld. Jeg liker å  trene på morgenen, og i dag dro jeg tidlig til treningssenteret i den lille byen vår. Om morgenen er det roligere der. Noen var allerede ferdig med dagens økt da jeg kom.

Jeg satte meg på sykkelen og så ut vinduene, og mens jeg syklet meg varm studerte jeg regndråpene på de store vinduene. En god følelse bredte seg. Jeg elsker å gå tur ute, men på dager som dette er det en velsignelse å rømme inn et sted det er både tørt og godt.

Heftlig musikk strømmet ut av høyttalerne, og styrkeøvelsene gikk som en lek.

I dag skal jeg ta badstu, tenkte jeg, mens jeg jobbet meg gjennom øvelse for øvelse.

Jeg har bare trent på treningssenter i fire år, og hadde ikke trodd at jeg skulle komme til å like å gå hit. Kroppen min har rapportert om økt trivsel og større glede. Derfor fortsetter jeg å komme to-tre ganger i uka. Det er bare å trå over dørstokkmila, den er overkommelig bare man tar et ekstra stort steg.

Dusjstrålene kjentes vidunderlige ut, og denne morgenen var det to andre i badstua.

Ingen av oss hadde planlagt å møtes. Vi møttes helt tilfeldig. Men den lille stunda der i det dunkle lyset, i varmen, hadde vi en fin, rolig samtale. Jeg sa at det hadde vært godt å prøve tyrkisk bad en gang. Den ene dama hadde prøvd det, og fortalte med glød om opplevelsen.

Det hørtes fantastisk ut. Jeg drømte meg bort, det hørtes godt ut å få skrubba rygget og massert stive vintermuskler.

Etter noen minutter i varmen, var det ut i dusjen. Jeg følte meg opplagt og ren, og kjente at jeg smilte der jeg pakket sakene for å gå. Ei snill stund, var det.

Jeg skal ta badstu oftere. Det handler bare om prioritering av minutter. Jeg kom ut, og merket ikke regnet lenger. Det var som om dråpene ikke traff meg, der jeg smånynnet på vei til bilen. Etterpå gikk jeg på kafe og drakk en stor kopp deilig brasiliansk kaffe. En grov baguette smakte fortreffelig til lunsj.

Sakene i avisen jeg leste i, var oppløftende, og menneskene rundt meg smilte og lo. 

Etterpå gikk jeg på biblioteket, og lånte med både film og bøker. Så heldig jeg er, tenkte jeg.

Jeg smiler. Den grå dagen har fått farger på. Det var ikke noe vanskelig, det gjelder bare å bestemme seg. Nå er jeg motivert for å gjøre en god innsats på jobb.

Sett en regnbue over dagen din, du også. 

Du fortjener det!

Marianne Lovise Strand, 27. mars 2013

l

Poesien synger i meg

Jeg har hatt en magisk opplevelse, og jeg kjenner at ord og toner ennå synger i meg to dager etter konserten.  

Søndag spilte en av Irans største kvinnelige sangere, Mahsa Vahdat, her i Sortland kino.
Med seg hadde hun to dyktige musikere, og Erik Hillestad fra Kirkelig kulturverksted.

Magiske øyeblikk oppstår noen ganger, og etterpå er det ikke alltid så lett å forklare til andre hvorfor det føles så spesielt. Men jeg skal prøve.

Ute var det kaldt og klart. Kaldt var det også inne i kinoen, for noen har åpenbart glemt å skru opp varmen til konserten. Men musikk kan smelte hjerter, på linje med god poesi.
Vi satt med ytterjakkene på, smilende. Vi lyttet og så.

En buss med store og små iranere hadde tatt turen helt fra Borkenes for å oppleve dette. De visste hva de gikk til, og begeistringen var til å ta å føle på. De beundret, de knipset og klappet.
Mange av oss vet ikke hvor stor poeten Hafez er for det iranske folk. Mange av oss vet ikke at hans poesi brukes ved siden av Koranen, og at når viktige livsvalg skal gjøres slår man opp i boka for å finne  råd fra Hafez. Det brukes til bryllup, når et barn blir født, når noen er engstelige eller hvis de skal ut på en reise.


I vinens speil
En vakker og tankevekkende konsert, som berører dem som opplever den.
Slik sto det i forhåndsomtalen.

Dikt av mystikeren Hafez, persisk poesi sin største juvel, ble fremført på originalspråket av sangerinnen Mahsa Vahdat, og resiteres på norsk av Erik Hillestad. Konserten vil vise et Iran de fleste av oss ikke er kjent med - svært annerledes enn medienes stereotypier.

Jeg lærte noe nytt på denne konserten. Mange av salens seter var ledige, altfor mange.  Men Mahsa viste en dyp takknemlighet, det føltes som hun så på hver og en av oss. Og blikket hennes gjorde opplevelsen ekstra verdifull.
Jeg opplevde også en sterk samhørighet mellom musikerne på scenen, og den dyktige Erik Hillestad som med stødig og god røst oversatte til norsk.
Tonene nådde hjertene våre fra første stund. Og det å ikke forstå språket er noen ganger en fordel. For da er det hjertet som lytter, og flere ganger fikk jeg gåsehud. Så mange sterke øyeblikk. Det var flere iranske barn blant publikum, og vi hørte dem tidvis godt gjennom konserten. Men det var akkurat slik det skulle være, lydene fra barnelatter og barnegråt blandet seg med instrumentene og sangerens fantastiske stemme.  Selve livet, tenkte jeg. Vi skal ikke stoppe barn fra å være barn. De fikk lov til å være seg og ikke en gang tenkte jeg at det var forstyrrende.
Bak meg satt en nydelig iransk kvinne, og øynene hennes strålte mens hun klappet og sang med. Å se slik beundring fikk meg til å skjønne hvor viktig poeten Hafez er, og hvor stor sangerinnen framme på scenen i Sortland gamle kino er.
Underveis fortalte Erik Hillestad oss hvordan Hafez lever med det persiske folk. Og publikum ble oppfordret til å komme fram hvis de ønsket å få opplest et dikt fra boken "I vinens speil ".
To damer gikk fram, og han leste. Det var et sterkt øyeblikk. Men igjen - det er vanskelig å formidle hvor magisk det var.
At Mahsa hadde sin fødselsdag på turneens siste stopp, her på Sortland, gikk heller ikke upåaktet hen.
Etter at de hadde framført en fantastisk konsert, en reise i lyd og tekstbilder, og et ekstranummer, reiste publkum seg og sang bursdagssangen til henne. Først på engelsk og så på hennes eget språk.
Gleden fylte øynene hennes. Og etter konserten arrangerte hennes folk en liten bursdagsfest med "Kvæfjordkake" kaffe og fargerike ballonger.
Jeg er glad for at jeg ikke gikk glipp av alt dette.
Nå vil jeg lese Hafez poesi, og heldigvis har Erik Hillestad oversatt 100 av hans dikt til norsk sammen med Mahsa.
Boka er utsolgt, men jeg skal prøve å få tak i den. http://www.fpress.no/index.php?ID=Bok&counter=253
Hvis vi er flere som etterlyser den, kommer det kanskje ut et nytt opplag.
Ha en fin tirsdag. Jeg vil også gi dere en sang med denne dyktige iranske kvinnen.
http://www.youtube.com/watch?v=k303cYSJFRo

Alle foto fra konserten er tatt av min søster, Janne Strand.
Jeg er så glad for at vi opplevd dette sammen.

Marianne Lovise

Sensommerkveld

Hysj, stans opp litt

Hvis du er stille

kan du høre sommeren summe svakt

Jeg vet det

Enda en grå kveld

Men kom ut litt

Få regn i håret

Det er en av de siste julikveldene

Med lysegrått lys og våt jord

Hysj, kan du høre humlene humre

Kan du høre biene surre seg svimle

mellom bringebærblomstene

de summer en sensommersang

Og ser du, ser du nattsvermerne som

Tar kveldens siste dans 

rundt de vakre syrintrærne

i hagen vår?

Marianne Lovise Strand, 26. juli 2012 

Himmeltårer - ett år etter

I morgen er det 22. juli 2012. 22. juli i fjor gjorde jeg, mannen min og datteren vår noe vi hadde tenkt å gjøre i årevis. Men så hadde det aldri blitt noe av.  Vi dro på spekkhoggersafari til Lødingen Vestbygd. Hadde en utrulig fin tur med masse sakte tid, ute på havet. Passerte Risvær, uti havet mellom Lødingen og Lofoten. Stemningen ombord var avslappet og god. En veldig fin tur, selv om vi bare så noen få spekkhoggere. Å være på havet er noe jeg elsker.
Vi drakk kaffe, spiste og koste oss. Snakka med fremmede som var dratt ut på samme opplevelse. Vi var i øyeblikket, og tidvis uten mobildekning. Jeg tok bilder ombord, og jeg tok opp lyd for radioen.

På tur tilbake til land kikka jeg på mobilen min for å se hva klokka egentlig var. Tid og rom hadde opphørt der ute i havet, i den fine fellesopplevelsen. Da så jeg en melding fra min eldste sønn, på ferie i Oslo. Jeg trodde han spøkte. Bombe. I Oslo. Nær der han var.
Jeg prøvde å ringe for å høre, men hadde ikke mobildekning.
Jeg tenkte, og kjente uroen krype. Men tenkte at det sikkert ikke var sant.  Men hvorfor en slik spøk, det var ikke likt han.

Litt etter litt så jeg at andre ombord begynte å sjekke mobilene sine. Kroppspråket endret seg gradvis, latteren stilnet. Var det mulig ?Folk ristet på hodet, begynte å prate lavmælt.
Tilbake i bilen, fikk jeg endelig ringt min sønn. Han befant seg ganske nær der bomba gikk av,  men var uskadd heldigvis. Enda nærmere var mitt tantebarn som bor i Oslo, hun gikk alene over Youngstorget akkurat da bomba gikk av. Hun så vinduer fly ut av bygninger, mennesker som sprang men ikke visste hvor de kunne være trygge.
Heldigvis var de ikke skadd, noen av dem. Jeg trakk ett lettelsens sukk. Fortsatt hadde ikke omfanget gått opp for meg. Men på tur til Sortland sjekket jeg VG nett på mobilen. Jeg kjente uroen stige.
Skudd på Utøya, sto det. Resten av historien er kjent for alle.
Resten av dagen, og dagene som fulgte, en stor uvirkelighet. En enorm kollektiv sorg. Rosetog og tårer. Samhørighet.

Jeg skrev diktet Himmeltårer tre dager etter 22. juli i fjor. Jeg la det her på bloggen min. Noen dager senere hadde ei barndomsvenninne av meg skrevet det ut, uten at jeg visste det. Skrevet det ut, lagt det i plastlomme og sammen med en rose plassert det i rosehimmelen på Domkirkeplassen i Oslo. Blant alle de andre rosene og minnegjenstandene. Og lysene.
Det kom en mms fra min kjære storesøster Laila som bor utenfor Oslo. Hun sendte dette bildet og skrev: "Marianne, jeg fant diktet ditt her i mengden."
Det var et sterkt øyeblikk. Sterkt fordi hun fant det. Og sterkt fordi min barndomsvenninne hadde båret ordene videre til andre i sorg. Jeg fikk flere henvendelser fra kjente som hadde sett det. Helt utrolig at de fant det, der i mengden av alt som var lagt der.

For meg er musikk noe som hjelper for alt. Og ord. Jeg deler derfor ordene mine en gang til. Og historien. Min 22. juli 2011. I morgen skal jeg og familien til Hadsel kirke, vi skal delta på minnemarkeringen. Vi skal være sammen. Minnes og tenke over. Ta vare på hverandre!  Alt vi har er her og nå. Her og nå er sikre. Akkurat nå. Alt godt. Marianne Lovise, 21. juli 2012



Denne videoen viser for et blomster & lyshav som oppsto etter denne grusomme julidagen. Fordi mennesker ville markere og minnes. Og ingen glemmer vel sitatet som en ung AUF er sa: Når en mann kan bære så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen!
Størst av alt er kjærligheten.
http://www.youtube.com/watch?v=h11TkZzrl54&feature=related

Lev livet langsomt

Jeg vet om et menneske, et menneske som inspirerer  mange andre. Bjørg Thorhallsdottir heter hun, og jeg har hatt gleden av å møte henne en gang. Jeg vil anbefale å lese om hennes langsomlykke. Dette er til ettertanke, for meg og for andre. For når var det, egentlig, at vi i Norge mistet tiden ? Eckart Tolle har skjønt poenget. Vi trenger mennesker som ham, og som Bjørg, for å minne oss om hva som er vesentlig og viktig her i livet. Vi trenger påminnelser på at det eneste vi har, er her og nå. Øyeblikket. Mellomrommene. Grip dem.

Og ha en aldeles sakte god pinse. Om du må jobbe - gripe et øyeblikk likevel. De finnes hver dag, men det er du som må ta dem i bruk.
Her er linken:
http://bjorg.info/data/UserFiles/Files/BjorgsBalipdf.pdf


Pinsehilsen Marianne Lovise Strand

   Grønn lykke i regnet pinseaften 2012 på Ånstad i Sortland. Og like etter så jeg regnbuen.
   MMS-foto          Marianne Lovise Strand

Guten som måtte gå baklengs heimatt

Førr to uke sia deltok jeg i et flott ettermiddagskurs om det å skrive eventyr, ilag med mine venna i Vesterålen Litteraturlag. Ho Kine Hellebust va en herlig og dyktig inspirator.
I kveld blei æ så inspirert av min venn og kollega Gard Lehne Borch Michalsen at æ laga et eventyr, dedikert til ham. Og slik ble det :

Det var ein gong en gut som heite Gard. Guten var blid som ei sol. Og rett som det var lytta han på ein sang og nynna med. 

Ein kveld han satt heime og såg fotballkamp, hendte det noko. Gard var glad i å tala, og det gjorde han både ofte og hurtig. Han var så god på å ordlegge seg at det var nesten ingen som kunne målbinde ham. 

Denne kvelden vart han så stor i kjeften  på Facebook at han kom til å inngå eit usedvanleg veddemål.

Hvis Manchester City vinn den engelske serien, sver eg på at eg skal gå baklengst frå Sigerfjord til fuglekassa ved barndomsheimen min i Bjørnskinn.

Tida gjekk, uker og måneder blei til eit år. Gard gjekk og bar eit lønleg håp om at venane hadde gløymt ka han hadde skrivi. Så kom den viktige dagen, med den viktige kampen. Han satt benka foran tvapparatet sit.  Det blei en uforglemmelig og grusom aften. Manchester City vann, og Gard gret nesten. Han gikk hastig ned til eit naust og stanga hovudet i eine veggen. Nei, nei og atter nei. Kva skulle han no gjere!

Du skulle jo gå baklengs fra Sigerfjord til Bjørnskinn, eg har høyrd at du twitra det i fjor, ropte ein snodig kar med sydvest som titta ut av naustdøra.

Og den gode Gard, var kjent for å holde ord. Så han skreiv det like godt med det same, via mobiltelefonen sin. Han skreiv både på Twitter og Facebook.

”Eg har tapt veddemålet, og må gå baklengs heim til Bjørnskinn. Det er seks mil, men eg skal gjera det”.

Mannen med sydvesten skoggelo. Ho ho ho ho. Ho ho ho ho.

Det kommer du aldri til å klare, ropte han hånlig.

Den godeste Gard beit tenna saman, knytte skolissane og trakk en refleksvest over hovudet. Ute blåste maivinden meir enn friskt, og han kjente han heller skulle ha gått rolig på stien. Og idet han gjekk ut stuedøra, syntes han at han kunne høyre en gjøk som sa koko.

Jaja, det får så være, tenkte Gard. Eg veit eg er koko. Men her må eg bare gå, gå og gå.

Og han gjekk. Mil etter mil. Han visste det var langt å gå. I hovodet så han for seg et badekar med masse varmt vann og skum der heime i gamalhuset i Bjørnskinn. Han skulle dit. 

Eg er visst litt galen, tenkte han. Men det er lengselen som drivar meg. Mot et lys som du kan se, og ikkje eg.

Regn, vind og snø piska mot andletet hans. Han kjende seg kald, men stålsatte seg. Den kraftige medvinden gjorde så han nesten fløy bortetter dei humpate vegane dei første mila.

No skulle det ha vøri godt med ei skute som kunne gå like godt til lands som til vanns. Ja, og i lufta med, tenkte han. Men så kom han i hog at han jo tross alt hadde lova å gå.

Med eit kom ein rev med med gnagsårplaster løpande forbi.

- Eg har gått baklengs langt, og lenger enn langt. Eg er trøtt, og eg treng kvile. Kan I låne meg hus i natt, sa reven. 

- Ja, det kan eg. Men bare hvis du slår fylje med meg. Du kan du få sove i lag med meg i Bjørnskinn, sa Gard, som begynte å hive etter pusten.

Reven hadde øvd, og sprang mykje fortere baklengs enn Gard. Plutselig var han vekk.

Men med eit dukka det opp en mann i ein bil som vifta med et Gullbrød.

-       Kan eg freista deg, ropte han gjennom bilvindauget.

-       Ja, det får bære eller briste, lavkarbo er det ikkje, men eg vil gjerne ha ein smak, svarte Gard. Og mannen rekte ham en bit.

Med det same han set tennene i den, var det som om alle smertene i føttene forsvann og vannblemmene tørka inn.  Han gikk så fort baklengst bortetter vegane at han knapt var synlig for folk, verken i Forfjorden eller Buksnesfjorden. Dei såg bare et par joggesko som fauk som ei pil bortetter.

Og før han visste ordet av det satt han i badekaret heime i Bjørnskinn. 

Han gnidde såpe fra Alveland ut av augane, og tenkte: Eg klarte det. Eg klarte å gå baklengs hematt. La meg sjå karen som kan gjere dette etter meg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute.  

Skrevet av Marianne Lovise Strand 19. mai klokka 22.30

Her kan dere se Gard i baklengs gange på veien fra Sigerfjord i Sortland mot Bjørnskinn i Andøy, en strekning på 6 mil. Det har ført til stort engasjement og mange medieoppslag. Vel fortjent. I skrivende stund er det et par timer til han ventes å ankomme sitt barndomshjem i Bjørnskinn. Vi heier ! 

Og hva tenker du nå ? Er du inspirert ? Til å gjøre noe, til å gå litt lenger enn du tenkte ? Til å ta det første lille skrittet mot ditt mål, uansett hva det er ? Hver og en må finne sin vei, baklengs eller att fram, opp på et fjell eller ved å dykke ned i havet. 

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=FZCXvxJfEdE

http://nrk.no/nyheter/distrikt/nordland/1.8144854

Papiraviser - den gode følelsen

Jeg klapper avisen sammen og smiler. Tar en ny sup te, og ser ut mot det blå, blå havet.
Denne gangen var det lokalavisa vår jeg hygget meg med, og det føltes som det var ekstra mye gladstoff.  Riktignok fikk jeg den i hende seks dager etter at den kom ut, men det gjør ingenting når det er en ukeavis. Funker like godt på en onsdag som på en torsdag.
Det som ofte slår meg når jeg leser aviser fra vår region, er hvor mye det faktisk er som skjer. Små og store hendelser, som en eller mange er med på.

Lokalavisen er den oppdaterte fortelleren som deler folks sannheter.

Jeg har kost meg med å lese. Det er ikke alltid jeg får tid til å finlese avisene, det må innrømmes.Da sparer jeg dem gjerne i dunger, som jeg håper å få tid til å lese en vakker dag.
Men etter tre dager hjemme med vårforkjølelse og feber har jeg fått bladd meg gjennom mange aviser.
Og i Sortlandavisa som jeg startet denne dagen med å lese, synes jeg det sto mye bra. Litt hurra og mye som gjør glad!
Jeg likte å ta del i erfaringene til tøffe Randi Bolstad etter 20 år i fiskerbransjen i inn- og utland. Fiskeri er et spennende felt. Som fiskerdatter har jeg interessen i genene.
Og historien om Louise, 104-åringen fra Sortland som er Vesterålens eldste, beveger hjerter.

Hvordan ville det sett ut hvis jeg skulle twitre innholdet?

Boligbonaza og skyhøye byggeplaner, dyrt våreventyr,modig mamma,privat hjemmehjelp,Quiz-VM, korpsglede og.... jeg ville ikke fått plass til å skrive om nytt innen rør. hyggelig MMS-intervju med min niese, oppmuntrende folkehelseråd og arsenikkteater.Sverres (rampe-) streker og ka skjer.

Jeg er igrunnen glad at ikke alt skal sies med få ord. Vi trenger aviser. Vi trenger ord og bilder.

For meg er papiraviser en følelse. Det å bla seg gjennom noe, fysisk. Papir stammer fra trær.
Trær er gode å holde rundt og artige å klatre i. De er fine fotomotiver også.
De store trærne har vært her en stund, og brukes også til å lage millioner av fyrstikker.
Og fyrstikker, dere kommer godt med når vi krøller sammen gamle aviser, for å fyre i ovnen.
Hørte jeg et sirkelen er sluttet ?

Min lille oppsummering: PAPIRAVISER ER HEIL VED !