12 ting jeg ikke har gjort før

I år mekka jeg et litt annerledes nyttårsløfte. Til meg selv, fra meg selv.
Med den fantastiske sangen til Baz Luhrman i tankene, den som heter Sunscreen, der han blant annet sier " Do one thing every day thats scares you", og Pippi Langstrømpes "Det har jeg ikke gjort før, så det går sikkert bra " i bakhodet, bestemte jeg meg.

Hver måned skal jeg prøve minst en ny ting jeg aldri før har gjort. Hvis jeg lykkes har jeg ved utgangen av 2014 gjort minst 12 helt nye ting, og kanskje har jeg funnet noe som er så kronisk artig at jeg vil fortsette med det ?

I dag prøvde jeg å gå på skøyter. Det har jeg gjort før, men det var med kvite dameskøyter som hadde bremsefunksjon framme.
I dag med hockeyskøyter som jeg fikk låne, de var litt for store, iskalde og hadde ingen bremser.
Det var en vesentlig forskjell. Men jeg prøvde i det minste, selv om jeg var ganske redd for å slå på meg blåræv eller vrikke anklene.

Jeg tror vi blir litt engsteligere med årene. Derfor trenger vi å by frykten opp til dans, litt ofte.

Hvorfor ikke, forresten ?

Det er så vakkert ute. Isekaldt og vakkert. Sollysende om dagen og månelyst om kvelden og natten. Bruk naturens ladekabler. De kan du koble deg på når som helst. og det kommer ingen regning.

Hvor skal jeg gå?

5. januar 1989. I dag er det nøyaktig 25 år siden jeg begynte i min første journalistjobb. 25 år høres ufattelig lenge ut, samtidig som det ikke føles så lenge. Men imellom dagens dato og den nevnte, ligger det uendelig mange møter med mennesker. Jeg har skrevet ut mange avtalebøker. Jeg har møtt kverdagsmennesker og kjendiser, som igrunnen også som regel er kverdagsmennesker når man får dem på tomannshånd. 

Et nytt år er fem dager gammelt. Omtrent så lenge pleide de fødende å være på fødestua etter en fødsel. Med andre ord. Dette helt nyfødte året har stort sett bare tatt seg en dusj, hengt fra seg slåbroken og gått ut døra for å se seg om i livet. 

Hvor skal jeg gå ? Ingen sier meg hvor jeg skal gå. Synger Siri Nilsen i sangen sin. 

Ett jubileum - og samtidig et nytt år der jeg også kommer til å ha en såkalt runddag sånn cirka midt på sommeren i - får meg til å tenke litt ekstra over hva jeg skal bruke mine dager til framover. 

Det som er helt sikkert, er at jeg ønsker å bruke det på meningsfylte oppdrag. Jeg kommer heller aldri til å klare å slutte å formidle gode historier, enten det er skriftlig, muntlig, per lydopptak, film eller foto. Eller i form av et lite dikt, eller kåseri. Jeg er nok en samler av ord. 

Hvis jeg ikke skulle jobbe som journalist mer, hva kunne jeg brukes til da? undrer jeg meg. 

Det måtte vel gå an å gjøre noe annet ? Ja, sikkert, men hva da, spør jeg meg selv. 

For jeg vet ikke. 

Etter 18,5 år som selvstendig frilanser, der jeg må selge inn jobber hele tiden til ulike blader og aviser, kjenner jeg at det hadde vært litt deilig å være ansatt et sted. Men hvor da?

Kanskje skal jeg bare slå meg til ro med frilanstilværelsen. Det er godt, utrulig godt, å bestemme dagene sine selv. De er travle nok uansett hva jeg velger. 

Jeg har lyst til å lage flere reportasjer, være mer ute, bruke naturen enda mer, og møte enda flere artige, spennende og interessante mennesker. Skrive om sånt som betyr noe, særlig for kverdagsmennesker. Noe som kanskje utgjør en forskjell, om så bare for noen få. 

Hvilket betyr at jeg nok fortsetter som journalist, formidler og forteller videre inn i framtida. Slik ser det ut i min spåkule i dag.

 Men hvem vet, kanskje daler det plutselig ned en skinnende mulighet rett foran øynene på meg. I så fall skal jeg vurdere det. For det skal jeg ha. Jeg bruker ikke å være redd for å gjøre nye ting !