der du kom
for alltid vet jeg det,
når du er nær.
Og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har dig altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare deg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømmer skulde som sene blomster visne inn i is.
Jeg hadde tenkt..
men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil,
jeg vet så meget om da ksjønte jeg at planen ikke gikk
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn,
vi bestandig brukte i en folksom gate
dengang da ennu intet var forbi
RUDOLF NILSEN (1901-1928)
Jeg fikk en bok av en god venninne her om dagen. En god venninne som vet å finne de riktige ordene. Boka heter 101 norske kjærlighetsdikt, og er en antologi ved Olav Foss, utgitt i 1997 på LIttera forlag. Min venninne fant den på en bruktbutikk. Noen hadde levert fra seg kjærlighetsdiktene, lagt dem på hylla. Så plukket hun dem opp. Og gav den til meg. Nå deler jeg ett av diktene med dere. Det får meg til å minnes en sang jeg hørte på radioen i barndommen, og jeg husker at pappa også likte den. Jeg hadde tenkt... Ja og nå deler jeg. Versegod - her er det fine diktet til den gode Rudolf Nilsen, tenk han ble bare 27 år gammel. Men i minnet vårt lever han og alle andre som har gått bort videre. Det er godt. Fordi diktet hans, minner meg om pappa. Sånn kan glede spres. Det er bare en av mange måter å spre glede på. Jeg liker når glede spres. Og jeg liker å spre glede. Prøver å gjøre det flere ganger daglig. Smil er gratis, og gleden er også helt uten prislapp. Men likevel ubetalelig :) God helg alle sammen, vi hilser søster September velkommen :) Marianne Lovise Strand
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar