åååhforendag...!

En liten porsjon god takt og tone?

Etter 8 år rolig tilværelse, fikk jeg slik ubendig lyst til å frese opp livet med litt god takt og tone. Jeg tenker på slik takt og tone du kan danse til. Altså ikke bare sette på dansemusikk og være tullvillkvinne til mine egne takt og toner alene hjemme i stua. Slik jeg ofte gjør når lysten overvinner meg.

Jeg har nemlig observert at treningssenteret i bygda har STEP. Sånn opp og ned på lav kasse. Opp og ned i takt med skikkelige kraftige toner. Hurra!

For 8-9 år og 20 kilo siden var jeg på slutten av min flerårige sportyflittiglisestepkarriere. Favoritten! Jeg var til og med eier av en hel KONDIS. Ja tenk, jeg hadde faktisk en slik der passelig god Kondis. Klarte meg helt utmerket til eget bruk både på elgjakt, i fjellet, på ski og på sykkel.

Av forskjellige årsaker har jeg hatt noen år med bare bittesmå rolige fjellturer. Som det eneste jeg fortsatt gjorde av de gode, gamle tinga jeg alltid har satt pris på. Men nå tror jeg sannelig at det er håp i hengende snøre, dere!

For sist mandag steppet jeg opp på STEP. Ukoordinert. Meningsløst kondisfri. Pesende morsomt. På bena hadde jeg fine, nesten ubrukte sko. Funnet bortstuet på år-etter-år lager i kjellern. Ventet de på bedre tider?

Når sant skal sies, er jeg født slik at jeg blir rosa i ansiktet bare jeg ser på sportsrevyen. Jeg overdriver i k k e...

Etter 15 minutter var jeg tydelig rosa i ansiktet, og svetten piplet utenpå albuene. Pusten kastet og hev på seg. Antakelig uten kontroll. Tror jeg.

Etter 30 minutter var jeg bortimot lilla i ansiktet. Og kvit på overleppa. Det betyr "sliten" på mitt kroppsspråk. Nær en skikkelig storskjelv i bena, og med direkte åndenød. Jeg tok en litt roligere takt mens de drevne spratt i forrykende tempo opp og ned etter de raske tonene.

På slutten av timen lot jeg som jeg nesten kunne klart å følge med, mens bena ikke lenger visste hva koordinasjon betydde. De hadde svimt av der nede. Antakelig av sjokket.

O'lykke! Dagen derpå var jeg like fin. Det var deilig! Så i kveld steppet jeg med friskt mot opp på nok en step-time! Det gikk omtrent som sist. Pesende morsomt. Høyrød i toppen. Og jeg lever i beste velgående! :O)))))))

Det morsomste med STEP er at etter timene blir alle jeg møter så inderlig glade av å se meg! Det er som om jeg sprer en smittende lattermildhet ut blant folket. Kanskje de er glade på mine vegne for at jeg har begynt å trene?

Eller kan det ha noe med den overveldende ansiktsfargen å gjøre? ;o)