Totalt antall sidevisninger

lørdag 21. juli 2012

Himmeltårer - ett år etter


I morgen er det 22. juli 2012. 22. juli i fjor gjorde jeg, mannen min og datteren vår noe vi hadde tenkt å gjøre i årevis. Men så hadde det aldri blitt noe av.  Vi dro på spekkhoggersafari til Lødingen Vestbygd. Hadde en utrulig fin tur med masse sakte tid, ute på havet. Passerte Risvær, uti havet mellom Lødingen og Lofoten. Stemningen ombord var avslappet og god. En veldig fin tur, selv om vi bare så noen få spekkhoggere. Å være på havet er noe jeg elsker.
Vi drakk kaffe, spiste og koste oss. Snakka med fremmede som var dratt ut på samme opplevelse. Vi var i øyeblikket, og tidvis uten mobildekning. Jeg tok bilder ombord, og jeg tok opp lyd for radioen.

På tur tilbake til land kikka jeg på mobilen min for å se hva klokka egentlig var. Tid og rom hadde opphørt der ute i havet, i den fine fellesopplevelsen. Da så jeg en melding fra min eldste sønn, på ferie i Oslo. Jeg trodde han spøkte. Bombe. I Oslo. Nær der han var.
Jeg prøvde å ringe for å høre, men hadde ikke mobildekning.
Jeg tenkte, og kjente uroen krype. Men tenkte at det sikkert ikke var sant.  Men hvorfor en slik spøk, det var ikke likt han.

Litt etter litt så jeg at andre ombord begynte å sjekke mobilene sine. Kroppspråket endret seg gradvis, latteren stilnet. Var det mulig ?Folk ristet på hodet, begynte å prate lavmælt.
Tilbake i bilen, fikk jeg endelig ringt min sønn. Han befant seg ganske nær der bomba gikk av,  men var uskadd heldigvis. Enda nærmere var mitt tantebarn som bor i Oslo, hun gikk alene over Youngstorget akkurat da bomba gikk av. Hun så vinduer fly ut av bygninger, mennesker som sprang men ikke visste hvor de kunne være trygge.
Heldigvis var de ikke skadd, noen av dem. Jeg trakk ett lettelsens sukk. Fortsatt hadde ikke omfanget gått opp for meg. Men på tur til Sortland sjekket jeg VG nett på mobilen. Jeg kjente uroen stige.
Skudd på Utøya, sto det. Resten av historien er kjent for alle.
Resten av dagen, og dagene som fulgte, en stor uvirkelighet. En enorm kollektiv sorg. Rosetog og tårer. Samhørighet.

Jeg skrev diktet Himmeltårer tre dager etter 22. juli i fjor. Jeg la det her på bloggen min. Noen dager senere hadde ei barndomsvenninne av meg skrevet det ut, uten at jeg visste det. Skrevet det ut, lagt det i plastlomme og sammen med en rose plassert det i rosehimmelen på Domkirkeplassen i Oslo. Blant alle de andre rosene og minnegjenstandene. Og lysene.
Det kom en mms fra min kjære storesøster Laila som bor utenfor Oslo. Hun sendte dette bildet og skrev: "Marianne, jeg fant diktet ditt her i mengden."
Det var et sterkt øyeblikk. Sterkt fordi hun fant det. Og sterkt fordi min barndomsvenninne hadde båret ordene videre til andre i sorg. Jeg fikk flere henvendelser fra kjente som hadde sett det. Helt utrolig at de fant det, der i mengden av alt som var lagt der.

For meg er musikk noe som hjelper for alt. Og ord. Jeg deler derfor ordene mine en gang til. Og historien. Min 22. juli 2011. I morgen skal jeg og familien til Hadsel kirke, vi skal delta på minnemarkeringen. Vi skal være sammen. Minnes og tenke over. Ta vare på hverandre!  Alt vi har er her og nå. Her og nå er sikre. Akkurat nå. Alt godt. Marianne Lovise, 21. juli 2012



Denne videoen viser for et blomster & lyshav som oppsto etter denne grusomme julidagen. Fordi mennesker ville markere og minnes. Og ingen glemmer vel sitatet som en ung AUF er sa: Når en mann kan bære så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen!
Størst av alt er kjærligheten.
http://www.youtube.com/watch?v=h11TkZzrl54&feature=related

2 kommentarer:

Megan sa...

Vældigt skrevet, beskrevet og herefter bliver jeg næsten ordløs. På afstand, i Danmark, fulgte vi begivenhederne og sorgen flød over vandet og ramte os i bølger. Den slags sorg er grænseløs på samme måder som kærlighed er det.

Så fine ord, dit digt. Størst af alt er kærligheden, ja!

Klem.

Megan sa...

Vældig fint skrevet, skulle der stå ... :)