Lykken er herlig nyutstprungen og skinnende blank blåbærlyng. Et lysende kålmarkgrønt forsommerteppe i skogen. Jeg er visst avhengig... Når månedskiftet mai/juni kommer, har jeg årviss lengsel etter lysegrønn blåbærlyng. Et sug i kroppen, rett og slett!Det er noe helt eget ved å la hendene gli lett over lyngen og kjenne de ferske, mjuke bladene stryke mot håndflata. La blikket hvile utover lysegrønne blåbærflater i høystammet lys furuskog. En frisk og ny verden langsetter bakken. Hvert år, igjen og igjen, samme følelsen. Definitivt avhengig...
Kanskje er det den gode påminnelsen om at alt er nytt i naturen - igjen og igjen. Og at det kan være slik i oss også.
I love my life!
1 kommentar:
Jeg er så enig, så enig. Det er like før jeg sover ute. Nåturen omfavner en i sin egen væren. PS. Lykke til i uka som kommer.
Legg inn en kommentar