Dette er en liten historie om en regnværsdag som fikk
farger. Da jeg sto opp i dag
flommet regnet ned i så store mengder at bekker ble til elver, og elvene til
innsjøer. Grått i grått, vått i vått.
Jeg løp til bilen, for når det regner så store dråper blir
man våt til skinnet på et øyeblikk.
Det er lett å miste motet på gråværsdager. Men jeg hadde en
slagplan allerede i går kveld. Jeg liker å trene på morgenen, og i dag dro jeg tidlig til
treningssenteret i den lille byen vår. Om morgenen er det roligere der. Noen
var allerede ferdig med dagens økt da jeg kom.
Jeg satte meg på sykkelen og så ut vinduene, og mens jeg
syklet meg varm studerte jeg regndråpene på de store vinduene. En god følelse
bredte seg. Jeg elsker å gå tur ute, men på dager som dette er det en
velsignelse å rømme inn et sted det er både tørt og godt.
Heftlig musikk strømmet ut av høyttalerne, og styrkeøvelsene
gikk som en lek.
I dag skal jeg ta badstu, tenkte jeg, mens jeg jobbet meg
gjennom øvelse for øvelse.
Jeg har bare trent på treningssenter i fire år, og hadde
ikke trodd at jeg skulle komme til å like å gå hit. Kroppen min har rapportert
om økt trivsel og større glede. Derfor fortsetter jeg å komme to-tre ganger i
uka. Det er bare å trå over dørstokkmila, den er overkommelig bare man tar et
ekstra stort steg.
Dusjstrålene kjentes vidunderlige ut, og denne morgenen var
det to andre i badstua.
Ingen av oss hadde planlagt å møtes. Vi møttes helt
tilfeldig. Men den lille stunda der i det dunkle lyset, i varmen, hadde vi en
fin, rolig samtale. Jeg sa at det hadde vært godt å prøve tyrkisk bad en gang.
Den ene dama hadde prøvd det, og fortalte med glød om opplevelsen.
Det hørtes fantastisk ut. Jeg drømte meg bort, det hørtes
godt ut å få skrubba rygget og massert stive vintermuskler.
Etter noen minutter i varmen, var det ut i dusjen. Jeg følte
meg opplagt og ren, og kjente at jeg smilte der jeg pakket sakene for å gå. Ei
snill stund, var det.
Jeg skal ta badstu oftere. Det handler bare om prioritering
av minutter. Jeg kom ut, og merket ikke regnet lenger. Det var som om dråpene
ikke traff meg, der jeg smånynnet på vei til bilen. Etterpå gikk jeg på kafe og
drakk en stor kopp deilig brasiliansk kaffe. En grov baguette smakte
fortreffelig til lunsj.
Sakene i avisen jeg leste i, var oppløftende, og menneskene
rundt meg smilte og lo.
Etterpå gikk jeg på biblioteket, og lånte med både film og
bøker. Så heldig jeg er, tenkte jeg.
Jeg smiler. Den grå dagen har fått farger på. Det var ikke
noe vanskelig, det gjelder bare å bestemme seg. Nå er jeg motivert for å gjøre
en god innsats på jobb.
Sett en regnbue over dagen din, du også.
Du fortjener det!
Marianne Lovise Strand, 27. mars 2013
