Godt nytt bloggår, dere. Det nye året er så fersk dere, rykende ferskt faktisk. Månen henger der oppe, lur og gul. Hva tenker han om oss og vår feiring?
Mange har brukt masse penger på fyrverkeri. Svært mange misliker lyden av raketter, hylere og såntno. Men de fleste liker å se rakettene på himlen . Jeg vet om noen som skulle sende opp varmeballonger idag. Og jeg vet om en som hver nyttårsaften går i skogen med noe varmt på termosen og tenner seg et deilig, knitrende nyttårsbål.
Vi har mange valg, dere. Du kan ikke, sier du? Er du sikker på det? Jeg tror vi kan velge mye oftere enn vi gjør det.
Jeg hadde ikke tenkt så mye over at vi nå er på tur inn i et nytt tiår før en ung ekspeditør funderte over temaet idag. Mon tro hva vi skal kalle det, undret han seg.
Sannelig om jeg visste.
Skal vi si tjueti eller totusenogti? Språkforsker Sylfest Lomheim anbefaler at vi sier totusenogti, for å unngå misforståelser. Ja, det mener han.
Den blide, filosoferende unggutten tar et raskt tilbakeblikk mens han pakker inn noe for meg.
Vi hadde jo de harde tredveåra, førtiåra, femtiåra og så kom de frigjørende sekstiåra. Syttitallet er jo et begrep, og det samme er åtti- og nittitallet. Men hva nå?
Hvis jeg ser tilbake ser det slik ut i en rask oppsummering:
Jeg ble født på sekstitallet, gikk på skole hele syttitallet, ble mor to ganger på slutten av åttitallet, og skilt på nittitallet. Så kom milleniumskiftet - og vips så var ringen sluttet. Jeg ble mor igjen - og gift for andre gang. Ingen endringer så langt i status. Og godt er nå det.
Men sånn midt i livet som jeg nå begynner å bli, er det liksom slik at man ser seg tilbake, samtidig som man står med en fot i framtiden og en i nåtiden. Uansett gjelder det å være tilstede i de øyeblikkene man får. Man får mange, nemlig. Men de må gripes og oppleves.
Denne julen har jeg møtt igjen mange fra min barndom eller ungdomstid. Noen jeg har gått på skole med i ni år, andre jeg har hatt som venn en kort periode i livet.
Det har vært herlig, rett og slett. Romjulsjam er en fin oppfinnelse dere, det er da de kommer hjem de som har bodd lenge borte og som sjelden besøker hjemplassen. Det er da vi møtes og deler ut klemmer og smiler over minner og tenker at nå, nå skal vi bli flinkere til å holde kontakten.
Jeg får håpe det. Nå vinker jeg farvel til året som har gått, og takker for alle gode ord og øyeblikk som kom til meg. Jeg ser fram til alle de ennå ikke opplevde!
Its been a long, cold, lonely winter... 
