Det er kvelden før nasjonaldagen. Hele Norges store bursdagsfeiring. Over hele landet møtes russ for å feste og feire. Noen står garantert og stryker skjorter og forkler. Jeg gjorde også det. Før. Men ikke lenger. For ungene er blitt voksne og de ligger ikke lenger våkne og forventningsfulle i sengene sine, spente på å stå opp til en dag med fløyter, flagg, russekort, tog og softis.
Jeg smaker litt på dette snevet av sentimentalitet, som plutselig dukker opp, denne kvelden før kvelden.
Jeg kjenner på minner som strømmer på, fra svært så hektiske morgener, med klargjøring av barn, klær, flagg og hvor i huleste var nå alle 17-mai sløyfene våre hen ? Bilen måtte være ren og pen. Jeg husker to smågutter som åpnet hver sine bakvindu og holdt flaggene ut, blafrende bortover bygdeveien. Disse to husets sønner er nå blitt voksne, selvstendige menn, med egne hjem og jobb og kjærester. Det er ganske fint å tenke på. Men jeg savner litt av den energien, som var i huset da barna var små.
Yngstedatteren, som gledet seg til syttendemai i så mange ulike kjoler, bunader og pynteplagg, forskjellige fra år til år. Og mens hennes mor brukte de siste minuttene før avmarsj til toget på å gjøre klar klær, mat eller finne flaggene, foretok hennes far fotografering foran det røde huset vårt. Flagg og fløyter hørte alltid med, de hun hadde arvet etter sine brødre.
Flagg slites sjelden ut. Skriver man navn på dem, så får man dem alltid tilbake, hvis de skulle gjenglemmes på ett eller annet bygdehus.
Men jeg må tilbake til sentimentaliteten. Den murrer litt fortsatt, må innrømmes.
17. mai er kanskje aller mest en festdag for barna. Du kan se det på øynene når de legger seg, kvelden før. Og du vet det i hvert fall når de våkner lenge før tida, på selve dagen, og spør om vi snart skal gå se toget og spise is. Masse is, mengder av softis med strø i alle regnbuens farger.
Vi kan legge oss, vel vitende om at vi ikke trenger å nå noe tog.
Vi må faktisk ingenting, men kommer kanskje til å kjøre en tur for å se på minst ett av togene i Vesterålen.
Hvor, trenger vi ikke å bestemme. Det går flere tog, bokstavelig talt.
Vi har friheten til å velge.
Jeg blar litt i hukommelsens utallige fotoalbum, det har vært så mange 17- mai før denne.
Også før jeg fikk egne barn. Nye klær, fin på håret og flagg i handa, spradet jeg og venninnene gjennom Andenes mange gater.
Toget tok tid og talene var lange. Jeg tror ikke jeg hørte så mye etter heller, men jeg merket meg at mange var glad og visste at etterpå kunne vi gå på gatekjøkkenet og stille i kø for å kjøpe årets første softis. Og så kunne vi delta på barnelekene, hoppe i sekk, springe med potet på skje eller spikre ivrig på en diger planke, om kapp med de voksne. Pappa hadde alltid hatt og frakk, mamma kjole og fin kåpe.
Det er mange som er alene på 17. mai.
Det er mange som ikke ønsker å gå ut å se på toget, men som holder seg hjemme foran tv eller radio. Eller går en tur i fjellet. Noen av dem er helt sikkert tilfreds med å ha det akkurat slik, mens en del mennesker kanskje lengter ekstra mye etter samhørighet denne familiedagen, etter som det i alle medier og på facebook fokuseres veldig mye på hva folk skal gjøre, hva ungene skal gjøre, det legges ut bilder av alle de gode kakene og pent dekkede bord til hele familien eller vennegjengen. Det er ikke noe galt i det, misforstå meg ikke. Men kanskje skulle det ikke så mye til for å være litt mer inkluderende. Kanskje be hjem en gjest eller to på middag, eller ut på softisspising ?
Vi har også mange nye landsmenn og kvinner, som ikke feirer denne dagen. Mange av dem sitter også alene denne dagen. Det er rom for alle i toget og på kafeer og gatekjøkken. Men det er ikke sikkert det føles bekvemt å komme. Hva vet jeg? Jeg vet bare at vi alle opplever 17. mai på forskjellig vis.
Jeg skammer meg allerede litt over egen sentimentalitet tidligere i kveld og kjenner at den har sluppet taket allerede. Heldigvis.
Jeg velger isteden å fokusere på TAKKNEMLIGHET. Det føles utrulig godt og riktig. Vi kan velge våre tanker. Heldigvis.
Jeg er takknemlig for alle de menneskene jeg har i familien og for vennene jeg har i livet mitt.
For at vi bor i et fritt land og har nok penger. Og selv om jeg slettes ikke er enig i alt det politiske som skjer, så er det også veldig mye godt som skjer, overalt i landet, hver eneste dag.
Ditt fokus er din virkelighet og du kan skape nasjonaldagen slik du ønsker at den skal være.
Jeg er takknemlig for at jeg kan velge å gjøre akkurat hva jeg vil i morgen.
Og jeg har bestemt meg.
Jeg vil ha softis, med surt jordbærstrø. Jeg vil gå en tur.
I tillegg vil jeg få med meg minst en 17. mai tale og høre ordentlig etter hva som blir sagt.
Om den blir live, på radio eller tv, er ikke så nøye. Men jeg lover å høre etter.
Er jeg blitt ordentlig voksen nå, eller ?
Til lykke med 17. mai. Husk å smile! Hipp, hipp hurra
1 kommentar:
شركة تنظيف منازل بالاحساء
Legg inn en kommentar