Er du av de modige som smiler først og uten grunn til mennesker? Til fremmede du møter på gata eller på butikken? Altså, jeg mener ikke som Ola og Kari Normann hjertelig på fjelltur eller en søndag på kaia eller i skisporet eller sånn. Jeg mener: På butikken. På gata. I hverdagen.
Tenk, om den du smiler til - akkurat har opplevd et helvete – og at ditt smil faktisk gjør verden til et bedre sted å være. Kanskje smilet ditt redder dagen. Ja, selve livet!
Tenk, om den du smiler til - akkurat har opplevd et helvete – og at ditt smil faktisk gjør verden til et bedre sted å være. Kanskje smilet ditt redder dagen. Ja, selve livet!
Jeg bodde i et trivelig kollektiv nær marka i Oslo og tok toget inn til byen på jobb. Hver morgen smilte og nikket jeg til de samme menneskene på den lille stasjonen. Hver dag så de like stive og lukkede ut i ansiktet. Du vet sånn storbyfjes som alle gjemmer seg bak. De trakk liksom stresskofferten og håndveska litt nærmere inntil. I mitt stille sinn lurte jeg på om de kanskje trodde jeg var gal og ville stjele fra dem? Jeg fortsatte mitt lille smile- og nikkestunt så lenge jeg bodde der uten nevneverdig synlig respons.
Vi får ikke alltid et smil tilbake fra den samme person vi smiler til der og da. Men det gode du sender ut kommer alltid tilbake til deg som noe godt. Kanskje fra en annen og uventet kant, når du minst venter det og mest trenger det. Helt sikkert!
Ei venninne av meg pleier å deklamere følgende dikt:
”Han smilte til alle han møtte på gaten,
men han var helt ufarlig.”
men han var helt ufarlig.”
Smil til verden! Hvorfor ikke, forresten?
-hjertelig berthelig
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar