Hva var livet uten kaffe...

Dere har sikkert både hørt og sunget "Kaffevise" i barndåp, bryllup eller runddager.

Husker ikke hele sangen, men det er noe sånt som "Hva var livet uten kaffe, kjære venner gi et svar?" Hvis jeg ikke husker aldeles feil da. Hvem vet...

Kaffe er en følelse. Det samme er sjokolade. Du kan leve uten, men du verden, det er godt å leve med. Enten en eller følge Ole Brumm metoden - ja takk, begge deler

Har du begge deler, blir det mer enn dobbelt så deilig:) Det er heeelt sant.

Jeg har ei anbefaling når det gjelder sjokolade med stor S.

Lofoten Sjokolade - produsert på Værøy av ei virkelig dyktig dame.

På den lekre nettsida kan du lese mer:

http://http://www.lofotensjokolade.com/

Der er også nettbutikk, der du kan bestille eksklusiv sjokokade til alle som har alt.

Glem ikke å kjøpe ei plate til deg selv.

Du får også kjøpt denne vidunderlige sjokoladen på Sortland, på den sjarmerende og hyggelige kaffebaren Miscela. Like ved torget på Sortland. Under biblioteket.

Dit er det alltid godt å komme inn. Et rolig sted for de gode samtaler over en kopp kaffe. Presskannekaffe, kaffedrikker. Eksotisk te fra mange land.

Du kan også kjøpe deg noe godt å spise. Både sunne ting, og litt sånn "nårviskjeierutkaker".

Og - Lofoten Sjokolade, hvis du virkelig skal kose deg.

De alltid smilende innehaverne er Det gode Vertskap. For meg betyr det veldig mye at det er sjel og atmosfære i en kafe. Og at de man handler hos er tilstede. Det er damene på Miscela.

Jeg skal sørge for å ta et bilde av dem neste gang jeg besøker kafeen, som har blitt min favorittkafe på Sortland. Men det er godt med ulike kafeer, til ulike formål.

Alt etter hvem du går på kafe med. Noen har sveler og horn, og noen ganger vil man ha det.

Andre har det ikke.

Journalist Kristina Johnsen i Bladet Vesterålen laget en fin oversikt tidligere i år - og her er en link til artikkelen hennes: http://www.blv.no/lokalsider/sortland/article4525340.ece

Har lyst til å lage mer informasjon om hyggelige kafeer, både i Vesterålen og ellers.

Men det må bli en annen dag.

Ha en god kveld. Og nyt morrakaffen når du står opp igjen.

Marianne Lovise Strand

En rosa drøm

Helt "tilfeldig" fikk jeg servert en hjemmelaget fantastisk rosa luftig drøm av en rips-iskrem hjemme hos ei flott jente på forsommern. Jeg spurte om jeg kunne få oppskrifta, hun hadde sett den på TV eller på internett, jeg husker ikke riktig... og oppskrifta - den fikk jeg! :o)

Nå er jeg så inderlig frekk og freidig at jeg legger den ut her. Dette er ingen iskrem. Dette er en opplevelse! For meg er det en frisk superdessert etter litt kraftig mat, eller som en smak av sommer hele året...

Den deles herved villig vekk. Nyt!

RIPS-ISKREM
5 dl rips (friske eller frosne, tines etter oppmåling)
2 dl sukker
2 eggehviter
1 knivsodd salt
Vispes godt, minimum 10 minutter

3 dl kremfløte
1 ts vaniljesukker
Piskes

Bland bærmassen og kremen.
Fryses enkelt i isbokser e.l.

Uten mørke, intet lys

Det finnes alltid, alltid lyspunkt

(Foto:Marianne L. Strand)

Et mørkt teppe har lagt seg over oss. November teller på sine siste dager. Sola har dratt på en lang ferie. Vi er igjen. Men Mørket er ikke bare mørkt. Og uten Mørket ville ikke vi satt pris på Lyset. Men vi kjenner at det er tyngre å stå opp om morgenen, at kroppene vil være igjen der, under dyna, noen ekstra minutter. Men slapp av dere. Det er under en måned til Sola snur, og starter på sin reise tilbake til oss igjen. Og desember er en lysfest.

Mye å glede seg til. Husk bare å ikke stress i desember. Ikke gjør at du syns du MÅ. Gjør mindre. Besøk noen du liker. Be noen på krydderkake eller middag. Gå tur i fjæra og tenn et mørketidsbål. Tenn mange lys inne, og sett på din yndlingsmusikk. Dans. Dikt. Les.

Og bestem allerede nå at du har lyst å samle noen til juleverksted eller felles julebaking.

Det er godt å være sammen, i mørket.

Se opp for isroser

eller....skal jeg si se ned på isroser.

(Foto:Marianne Lovise Strand)

For fire dager siden kjørte jeg til Bø, vakre, eventyrlige Bø i Vesterålen . Sju minusgrader

og vips så "vokste" det opp isroser overalt. Denne befant seg på noen steiner. Glitrende fine, og bare til å beundre.

Tips. Når det er slike kalde, vakre dager, dager med isroser i gresset, på busker, trær eller steiner - pass på å SE. Stopp litt da vel, og nyt synet. Isroser does not last forever.

Idag er de borte.

Marianne Lovise

Vaffelkakefredag

Vi har hatt supersnekkere innleid her en periode i høst. Jeg syns de skal få litt godt stell, disse flinke, muntre menn. Menn som balanserer i bjelkelag, løper opp og ned stillaser, bærer tungt og banker store spiker - mens de lager gode og solide trebokser som kan huse og varme mennesker når vinterstormene herjer.

De fortjener hjerteformede fredagsvafler og hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Hver dag, egentlig.

En ettermiddagsfundering med utropstegn

En fargerik ettermiddag i november funderer jeg fortsatt på hvordan en hel nasjon kan løpe skoene av seg for en stakkars influensa. Sååå mye spalteplass. Sååå mange nyheter rundt svineriet. Er det virkelig nødvendig?

Har vi mennesker fjernet oss så langt fra det ekte livet, at vi trenger en media-hauset og pengestyrt influensa for at vi skal kjenne at vi er til?

Hvor mange av dere som er utenfor risikosonen har tatt vaksinen? Ingen? Det var jamen bra, må jeg si! ;o)

Jeg spurte forsiktig en som kan medisin, og vedkommende mente at det totalt sett var mange ganger større mulighet til å dø av en vanlig influensa enn dette svinehysteriet. Og at den informasjon som spres i media, hverken er nøktern eller gir særlig rom for valg.

Unnskyld til alle som er i risikosone, med svakt immunforsvar etc., at jeg uttaler meg så fritt. Dere skal selvsagt gjøre det som dere vet er riktig for dere. MEN hva med alle oss andre, da?

Jeg kjenner at jeg kan bli så indignert og opprørt, at jeg kan finne på å lage sterke filmreportasjer inni hodet mitt - hvor jeg levende ser for meg at jeg saksøker media og vaksineprodusenter for skrekkpropaganda mot redde mennesker. Vanlige, snille, flinke og oppegående mennesker som ikke klarer å høre sin egen magefølelse lenger på grunn av all skrikingen aviser, TV og radio utfører.

Hvor er sakligheta? Hvor er menneskets egenvilje? Hvor er vår sunne fornuft?

Hvis media kjørte en nøktern linje, tror jeg langt færre ville bli redde og/eller sjuke. Rett og slett fordi fokuset ikke ble så stort og oppjaget.

Hver og en må selvsagt gjøre som hver og en vil. Forstå meg rett. Så skal jeg sitte her og fundere litt til, mens jeg lengter etter en bitteliten smule enkel normalitet midt oppi det hele.... fra helsemyndigheter og media.

God helse, folkens! De fleste av oss er ved god helse, og tåler en liten influensa hvis det skulle bli slik. Det går helst bare godt! :o)

Sweet memories of summer

Min søsters tulipaner (Foto:Marianne L. Strand)

November har så langt vært fortryllende og nydelig. Vi har fått tildelt dag etter dag etter dag med det vakre, spesielle LYSET som har strålt opp bak fjellrekka jeg våkner til, på andre siden av sundet hver morgen. Sola synger på siste verset for i år, men klamrer seg fast i dagene.

De klare, fine dagene. Det er så vakkert at man nesten ikke kan tro det.

Vi er mange som digger Vesterålen i slikt vær. Det er umulig å ikke legge merke til det.

Barfrost, kaldt, for tida borti 7-8 minus, lager de vidunderligste kunstverk på bilruter og i det som en gang var bare sølepytter. Til og med gresset blir som krystaller og diamanter.

Igår kveld, mens himmelen der oppe hang over oss og viste fram sitt fineste stjerneteppe, og nordlyset dirret i nord, gikk jeg og vår Prinsesse en bitteliten tur. Forundret så vi hvordan hele vår verden skinte og glitret. Som diamanter. Skinnende diamanter, helt gratis.

Derfor må vi huske å se ned også, på dager som dette. Se opp, se ned, se hit, se det. Resten kan du sikkert huske:)

Men likevel - nå som mørketida rykker stadig nærmere, og enda så lys som den har vært til nå likevel - er det godt å ta en titt på sommerlige bilder. Se på minner.

Min søster og hennes mann har en eventyrlig hage - med mange flotte blomster og vekster.

Jeg knipset disse tulipanene en gang i sommer, de er litt rocka og kule, er de ikke?

Så ønsker jeg deg en novemberisk helg, husk å se ned, se opp - se hit eller dit - og smil gjerne. Om så du går alene:) Et smil smelter de kaldeste dager.

Skriver jeg, mens Cat Stevens pluselig kom på radioen for å synge en av mine yndlingssanger "Father and son". Jammen sa jeg smør - dagen er allerede GUL OG GYLDEN!

Marianne Lovise : )